De tidlige årene
Med etablering av treforedlingsbedriftene på Tofte ved århundreskiftet ble det en sterk tilflytting og utbygging på Tofte med boliger og forretninger. Dugnadsånden stod sterkt i folket og de mange ansatte på bedriftene hadde kunnskap og pågangsmot.

Det var i den tid da beboerne dyrket sine hager og fisket av hva havet kunne gi. En gruppe båtinteresserte mennesker fra stedet kom sammen og ønsket å få en havn på stedet som skjermet for sjøen som sto inn fjorden.

Båtforeningen ble etablert våren 1921 og foreningen kjøpte et egnet areal nær Tofte Cellulosefabrikk og Olsrudbrygga (Olsebrygga) som var varemottak for Toftes kjøpmenn for de mange fraktebåter som seilte på Oslofjorden.

Ved kontingenter og mange dugnader ble det støpt molo, satt opp trebrygger, og bygd slipp. En del av de som var med å bygge moloen, pantsatte faktisk eiendommer for å få foreningen i gang. Båtene i havnen var for det meste mindre prammer og sjekter, drevet med årer og seil, og enkelte med små motorer.

De mer velstående kjøpmenn på stedet hadde hvite racerbåter med store motorer. Toller Strand som voktet smugling hadde sin prektige motorbåt. Dette var smuglertiden i Oslofjorden.

Under krigen var det mange som drev med matauk i Tofte. Ordentlig bensin var det bare fiskerne som fikk tak i, så andre båtfolk måtte bruke nødblandinger av forskjellige slag. Terpentinlukta lå i perioder umiskjennelig over havna.

Velstanden øker
Da velstanden økte på 60-tallet og Cellulosefabrikken startet utbygging, fulgte også en utvikling av havna. Bedriften var sjenerøs med ressurser til havna. Ny kran ble konstruert av Terje Nordtvedt sammen med Bjørn Svendsen, Finn Hansen og Yngve Røskestad. Det er for øvrig den samme krana som sesongen 2005 ble reparert. Samtidig ble slippen sanert.

Den første snekka som kom til Tofte var hvit og blå - eller var kalesjen etter hvert falmet over i grønt? Det var en Herasnekke som Hilding Martinsen eide. Da de første plastsnekkene kom til havna, ristet de erfarne trebåteiere på hodet. Det var risikosport å være på havet med slike saker! Spådommene ble gjort til skamme og det ble flere, flottere og større plastsnekker etter hvert.

Fortøyninger var basert på den velprøvde wiremetoden hvor man festet akterfortøyningen. Båtene hadde etter hvert blitt større og noen hadde fått problemer med høyden på lanternemasten som de måtte fjerne for å komme inn til sine båtplasser.

På et årsmøte ble det foreslått andre løsninger med stolper som akterfeste. Dette ble nedstemt av de mange som fremdeles hadde mindre båter fordi man fryktet økning i plassleien.

Ved utbyggingen av bedriften fikk båtforeningen tilgang på sprengstein og forlenget dermed moloen.

En ny farsott kom til Tofte: Bingo. Dette spillet hjalp mange foreninger med økonomien, også Båtforeningen. Sammen med arbeiderkvinnene ble det avholdt innbringende og sosiale evenementer annenhver fredagskveld.

Uvær og utvikling
Stormflo nådde havna både i i 1957 og 1976. I 1957 stod vannet så høyt at når man gikk på brygga nådde vannet til knes. To døgn tok det før vannet gikk ned igjen. Deler av moloen ble ødelagt, det ble slått hull i asfalten på plassen og dette ble et samtaleemne i havna en god stund.

På slutten av 70-tallet ble det en ny stor utbygging av Tofte Cellulosefabrikk, hvor Norske Skog kom inn som eier. Mange nye mennesker kom til Tofte med ønske om båtplass og utvidelse av havna. En av de nye (Finn Hansen) var en ingeniør med visjoner og energi. Han tegnet et forslag for utvidelse av havnen.

På følgende årsmøte klappet medlemmene inn et forslag med kostnad på 1,2 millioner. I samarbeid med bedriften fikk en stein og fyllmasse, og med stor dugnadsinnsats ble havna slik den er i dag. En ny molo mot øst ble også bygget. Mudring og nye akterfortøyninger kom litt senere.

Seilbåtene kommer
Det oppstod dramatikk da deler av naboeiendommen raste ut i havna. Trebryggene forsvant, men heldigvis gikk dette verken ut over folk eller båter. Nå hadde man gravemaskiner og utstyr på plass så dette ble raskt fikset. Det ble en konflikt med bedriften da den ønsket å etablere en klorfabrikk inntil havna. Da dette var farlige saker ønsket de en sikkerhetssone inne på haveområdet. Det ble forhandlet om kompensasjon og det ble enighet om at dette ville koste fabrikken kr. 20 000,-

Den første seilbåten kom på 70-tallet. Den bygget Nortvedt med sine egne, hendige hender. Han satsa på et såkalt sandwich-skrog som var blått. Den første seilbåten klarte man å plassere ytterst på en brygge, den neste ble avvist. Med høy mast og dyp kjøl og seilbåt, nei den passet ikke inn i miljøet. Tiden var ikke moden ennå for slikt. Etter hvert forandret synet seg på denne type farkoster og det ble funnet plass til dem også.

Storstormen i 1987
Høsten 1987 kom storstormen. Et lavtrykk sammen med kraftig vind og høyt tidevann kom opp Oslofjorden. Vannstanden økte til 2 meter over normalen og la mesteparten av havneområdet og bryggene under vann.

Båteiere som kom til måtte bare konstatere at de ikke som ut til båtene sine som tilsynelatende lå fritt ute i havna med fortøyningstampene sine ned i vannet. De båter som var lagt i opplag på land fløt også rundt.

Heldigvis dreide vinden mot vest og vannet falt. Havna hadde klart seg bra.

1990 og fremover
På 90-tallet er det lagt ut flytebrygger, det er blitt strøm og vann på bryggene, og en feriebrakke fra Rødtangen ble klubbhus.

Årlige dugnader pynter opp havna. Gave fra det lokale nærmiljøutvalg ble til benker og bord til gjester. Tofte Handelsstand bidro med midler til gjesteplasser. Tofte Båthavn er nå et dynamisk miljøskapende sted hvor man kan føle stedet på pulsen. I Båtforeningens forslag til ny reguleringsplan for Tofte er det tegnet inn nytt klubbhus og servicebygg for en videre utvikling.

Gunnar Andersen (Styremedlem, Tofte Båtforening), 22.09.2005